Etter avstemningen i FNs generalforsamling i november 2023, uttrykte regjeringen en ambisjon om å være en brobygger mellom det globale sør og nord i spørsmålet om skattesamarbeid. Ambisjonen er derimot fraværende i Norges skriftlige innspill til forhandlingene, som skal begynne i april.
En brobygger skal skape kontakt og bygge forståelse. Innspillet viser derimot en preferanse for å opprettholde eksisterende strukturer og en sterk rolle for OECD i skattesamarbeid, og mangler konkrete tiltak som kan bidra konstruktivt til forhandlingene. Det er til tider mer konservativt enn mange av våre nære allierte i EU og OECD, spesielt i mangelen på anerkjennelse av skatt og ulikhet som politiske spørsmål. På flere områder er Norges innspill et stort steg tilbake i forhold til tidligere uttalte ambisjoner, bryter med egne forpliktelser og svekker vår legitimitet som en seriøs og balansert aktør på skattefeltet internasjonalt.
1) Fingrene av OECD-fatet
Norges innspill argumenterer for å bevare de eksisterende rammene for internasjonalt skattesamarbeid, og kun bruke FN til å tilføre verdi til disse. Innspillet ser for seg et smalt politisk virkeområde for en fremtidig rammekonvensjon, i stor grad begrenset til kapasitetsbygging og informasjonsdeling mellom land. Dette står i kontrast til FN-resolusjonen fra november 2023, som oppfordrer til bredt gjeldende forhandlinger. Resolusjonen nevner konkret håndteringen av utfordringene ved en digitalisert og globalisert verdensøkonomi, et mandat som har ligget hos OECD i dagens rammeverk for samarbeid. Ved å begrense mulighetsrommet for å reforhandle, viser Norges innspill en manglende anerkjennelse av de svakhetene som eksisterer i det nåværende samarbeidet om internasjonale skatteregler. Sentralt blant disse står mangel på inklusivitet og hensyn til utviklingslandenes behov og utfordringer.
2) Fravær av innhold som fremmer dialog
FN ba om innspill for å gi medlemsland og andre aktører mulighet til å komme med forslag om innhold i en skattekonvensjon. Norges innspill viser en markant mangel på konstruktive forslag, til og med angående styringsstrukturer og andre modaliteter som er essensielle for å fremme dialog og samarbeid. I stedet delegerer innspillet alle detaljer rundt opprettelsen av et sekretariat, konfliktløsningsmekanismer og rollen til FNs skattekomité til fremtidige forhandlinger, uten å bidra med en eneste tanke. Det eneste klare standpunktet er et forslag om konsensusbasert beslutningstaking. Det er sant at bred støtte og enighet vil bli kritisk for å skape et fungerende rammeverk for samarbeid i FN. Dette ble anerkjent av alle medlemsland allerede i første forhandlingsmøte i februar. Samtidig har argumentet om konsensus blitt trukket frem først og fremst av motstandere av prosessen i FN, og har undertoner av et forsøk på å trenere eller trekke ut forhandlingene ved å insistere på enighet om alle punkter, selv de mest grunnleggende.
3) Hvor er Norges ekspertise?
Innspillet fremmer behovet for grundig utredning og analyse gjennom hele prosessen. Samtidig gis det lite oppmerksomhet til de mange analysene som allerede er gjort på feltet. Norge har selv vært med på flere omfattende og viktige utredninger som har bidratt stort til problemforståelsen rundt ulovlig kapitalflyt, skatteunndragelse og skatteomgåelse – blant annet Mbeki-panelet i 2015, og FACTI-panelet i 2021. Begge resulterte i banebrytende analyser med fremtidsrettede anbefalinger om inkluderende og godt koordinert internasjonalt samarbeid. I lys av dette fremstår de substantive forslagene – bruken av merverdiavgift (VAT) som en løsning på utfordringene knyttet til beskatning av digitale tjenester; skattlegging av store formuer (men kun gjennom informasjonsutveksling); og en kort omtale av miljøskatter – ikke bare som utilstrekkelige, men skammelig lite ambisiøse. Forslagene mangler dybde og viser ikke et ønske om å utforske nye eller innovative løsninger verdig et foregangsland på skatt og en brobygger i skattesamarbeid.
4) Skatt og ulikhet er politiske spørsmål
Innspillet fremmer også en problematisk oppfatning av skatt som et hovedsakelig teknisk tema, noe som ignorerer de dypt politiske aspektene ved skattesamarbeid. Denne tilnærmingen, som har vært dominerende i OECDs arbeid, overser skattesamarbeidets potensial til å bidra til oppnåelsen av verdens bærekraftsmål og redusere global ulikhet. Ved å insistere på at skattekonvensjonen primært må forhandles av tekniske eksperter, underkjennes viktigheten av politisk lederskap og visjon i utforming av et mer rettferdig og inkluderende globalt skattesystem. Norges innspill er blant de mest konservative på å gjøre denne koblingen, selv blant sine nære allierte i EU og OECD. Land som Tyskland og Spania vier i større grad sine innspill til koblinger mellom skattesamarbeid og kampen mot ulikhet, og foreslår flere konkrete tiltak som kan diskuteres videre i forhandlingene.
Hvordan bygge en bro hvis fundamentet står på sand?
Hurdalsplattformen plasserer fungerende skattesystemer helt sentralt i kampen mot global ulikhet. Skattesamarbeid er kritisk for å bekjempe ulovlig kapitalflyt og skattetriksing globalt, og FN som arena representerer en mulighet for genuint inkluderende og effektivt samarbeid.
Norge sitter i byrået som leder komiteen for forhandlingene om ToR. Det betyr at vi er sterkt posisjonert til å bidra, i tillegg til å kunne fungere som en tilrettelegger av god dialog fra innsiden. Som selvutnevnt brobygger er det kritisk at Norge bruker sin posisjon til å anerkjenne alle lands behov, og ikke minst anerkjenner kritikken av systemet vi har i dag. Hvis Norge skal gå inn i forhandlingene med en posisjon som tilsvarer dette innspillet, vil vi ha lite kredibilitet som brobygger. Det er kritisk at Norge inntar en mer balansert posisjon, og bidrar med innovative løsninger som kan håndtere utfordringer i det internasjonale skattesystemet. Kun gjennom en slik tilnærming kan Norge virkelig leve opp til sin ambisjon om å være brobygger i arbeidet for et mer rettferdig globalt skattesamarbeid.
–
En versjon av denne teksten ble publisert i Dagsavisen 05.04.24